kvinnebevegelsens historie – Store norske leksikon longines ser på kvinner

Den moderne kvinnebevegelsen har røtter helt tilbake til 1400-tallet, da en litterær debatt om kvinner og kjønn satte i gang. I denne querelle des femmes (krangel om kvinnene) deltok også skrivende kvinner, men alltid bare som enkeltpersoner.

I 1850-årene begynte kvinner i Storbritannia og USA å danne egne, varige organisasjoner. Disse ble til en sosial bevegelse, som arbeidet for kvinners interesser og rettigheter. En slik bevegelse var noe nytt i historien. Den sprang ut fra opplysningstidens vekt på individets rettigheter, og hang sammen med fremveksten av et mer liberalt og demokratisk, moderne industrisamfunn.

I løpet av perioden mellom 1870 og århundreskiftet 1900 spredte kvinnebevegelsen seg til mange land. Den fikk stor betydning sosialt, kulturelt og politisk. Kvinnebevegelsen var med på å forandre kvinners oppfatning av seg selv og sine muligheter, førte dem inn i politikken, og var med på å endre samfunnet i kvinners favør.

Kvinnene krevde i utgangspunktet utdanning for jenter og unge kvinner, et lovverk som kunne sikre deres rettigheter innenfor ekteskapet, bedre lønn og adgang til flere typer arbeid for ugifte kvinner. Fra 1880- årene av ble spørsmål om prostitusjon og sedelighet et viktig tema. Krav om politiske rettigheter kom tidlig i Storbritannia og USA, men ikke før i 1880-90-årene i de fleste andre land. Da overtok stemmerettskampen som den viktigste agendaen.

Den industrielle revolusjonen spredte seg i andre halvdel av 1800-tallet til store deler av Europa. Kvinner hadde arbeidet i fabrikkene fra starten av, ofte under stor motstand fra mannlige arbeidere. Først i 1880-årene begynte de fleste fagforeninger å ta imot kvinnelige medlemmer.

Samtidig, og i tilknytning til dette, oppsto en sosialistisk kvinneorganisering. Mens kvinnerettsbevegelsen gikk inn for kvinnenes rettigheter, hadde de sosialistiske kvinnene hele arbeiderklassens frigjøring som mål – både kvinner og menn. Høyere lønn, bedre arbeidsforhold og bedre forhold for arbeiderfamiliene var viktige krav. Størst rolle for den sosialistiske kvinnebevegelsen spilte det tyske sosialdemokratiske partiet, som hadde en ledende rolle også innenfor den internasjonale sosialismen.

Forholdet mellom den borgerlige og den sosialistiske kvinnebevegelsen kunne være fra god til meget anspent. En sak som skapte mye debatt og store motsetninger, var diskusjonen om innføring av særbeskyttelse av kvinner i industrien. Kampen ble særlig hard i forbindelse med forslag om forbud mot arbeid om natten. Et forbud kunne sees som en nødvendig beskyttelse av en svak gruppe arbeidere, eller som et forsøk på å ta fra kvinner retten til å velge arbeid selv.

Diskusjonen gikk ofte på kryss og tvers av klasse og kjønn, men skapte likevel i mange land et skarpt skille mellom den borgerlige (ikke-sosialistiske) og den sosialistiske kvinnebevegelsen.

Middelalderens syn på kjønn og forholdet mellom kvinner og menn ble dominert av kirken og dens ledende menn, kirkefedrene. Kirkefedrene forbandt kvinner med synd og seksualitet, og så på dem som noe mannen måtte beskytte seg mot. Kvinner var ”djevelens port”, sa Tertullian (165-225), og Thomas Aquinas (1225-1274) mente at kvinner var ”mangelfulle menn”. Utgangspunktet var bibelens skapelsesberetning. Adam ble skapt først, deretter Eva. Eva fikk dessuten skylden for syndefallet. Dette ble så en kollektiv skyld tillagt alle kvinner.

Middelalderens teologer knyttet dessuten an til den meget innflytelsesrike greske filosofen Aristoteles. Han mente at kvinner var et feilslag fra naturens side, ufullkomne og vesensforskjellige fra menn. Særlig stor betydning hadde oppfatningen av at menn var rasjonelle, mens kvinner var irrasjonelle. Den rasjonelle mannen var idealet og normen. Derfor måtte kvinner underordne seg menn.  

Ikke alle hadde et slikt negativt kvinnesyn. Det fantes prester som forsvarte kvinner i sine prekener, og som samtidig kritiserte menn. Teologer og mystikere knyttet til nonneklostre, som Hildegard von Bingen (10048-1179) og Mechthild von Magdeburg (1208-1289/1297), trakk kjønnshierarkiet i tvil i et bibelsk og spirituelt språk.

Hildegard beskrev «Guds moderlige kjærlighet», og skrev positivt om kvinnelig seksualitet. På 1200-tallet dyrket franske og tyske trubadurer skjønne adelskvinner i sine kjærlighetssanger.

I begynnelsen av 1400-tallet hadde en bykultur basert på handel og håndverk vokst fram i flere europeiske land. I Italia og snart andre, vestlige land, fikk renessansen stor betydning. Dette var en åndsretning basert på antikkens idealer. Mennesket sto i sentrum, og selvstendig tenkning ble et ideal.

Nå oppsto for første gang en litterær og verdslig debatt om kvinners stilling i samfunnet, om hvilken betydning kjønn hadde, og om hva det ville si å være mann eller kvinne. Denne debatten kaltes querelle des sexes eller querelles des femmes (krangel om kjønn eller krangel om kvinner).

I querelle des femmes ble harde angrep på kvinnekjønnet møtt av like engasjerte forsvarsskrift. Krangelen – eller debatten - varte i flere hundre år, til omkring den franske revolusjon (1789-1799). Det ble gitt ut tusenvis av bøker, løpesedler og andre skrifter. Grafiske bilder ble trykt med kampen mellom kjønnene som populært tema. Forfatterne på begge sider kom fra aristokratiet eller det voksende handelsborgerskapet. Det var flest menn, men etter hvert tok stadig flere kvinner også ordet.

Den første og viktigste kvinnestemmen tilhørte den italiensk-franske, tidlige humanisten og forfatteren Christine de Pizan (1365-1450). Høydepunktet i forfatterskapet hennes var La Cité des Dames (Boken om kvinnenes by), som kom ut i 1404-1405. Her gikk hun til frontalangrep på boka Roman de la Rose, Roseromanen, som ble skrevet av to forfattere i tidsrommet 1237-1280. Dette var en enormt populær bok, og den mest leste i middelalderens Frankrike. Boka var romantisk og satirisk – og full av grove angrep på kvinner («Dere er, blir og var alle sammen horer, i gjerning eller bare gjennom viljen»).

Christine de Pizan kom med innvendinger mot de mange løgner, fornærmelser og krenkelser hun fant i boka. Kvinner, mente hun, var fullt ut likeverdige med menn, både kroppslig og sjelelig. Hvis de fikk anledning til å få utdanning og lære det samme som brødrene sine, ville de bli like dyktige som dem, og de ville forstå ”de siste detaljer i all kunst og vitenskap”.

Den historiske perioden som kalles opplysningstiden, begynte på slutten av 1600-tallet, og munnet ut i den franske revolusjon i 1789. Opplysningstiden var preget av en sterk interesse for fornuft, sannhetssøking og vitenskapelig tenkemåte. Kunnskap skulle ut til folket, og føre til framskritt og frihet. Enkeltmenneskets «naturlige rettigheter» til liv, frihet og eiendom skulle fremmes og respekteres.

De kjente opplysningsfilosofene var menn. De interesserte seg for forskjeller og ulikheter mellom kvinner og menn, men sto ikke for likestilling eller utvidelse av kvinners rettigheter, enten det gjaldt ekteskapet eller i politikken. Et unntak var marquis Antoine Nicolas de Condorcet (1743-1794), som gikk inn for full likestilling mellom kjønnene.

Kvinner i de øvre sosiale lagene var engasjert i opplysningsideene, og var med på å fremme dem. Allerede i 1680- og 1690-årene dannet franske kvinner fra borgerskapet salons (salonger), der de nye kulturelle, politiske og filosofiske ideene ble diskutert og spredt. Mange av innleggene ble publisert og offentliggjort for den lesekyndige delen av befolkningen. Liknende diskusjoner foregikk i England, Preussen og de amerikanske koloniene.

Spørsmål som ble tatt opp, var om kvinner skulle være underordnet sine menn i ekteskapet, eller om de selv kunne være myndige, om de hadde rett til å utfolde seg utenfor hjemmet, og om oppdragelse og utdannelse av jenter.

Et kjent bidrag til denne debatten var Noen refleksjoner om ekteskapet, skrevet av Mary Astell (1666-1731) i 1700. Dette var en skarp kritikk av kvinnenes underordning under ektemannen, og en oppfordring om utdanning for kvinner. Skriftet Kvinnen ikke mindre verd enn mannen ble utgitt i 1837 av Lady Wortley Montague (1689-1769) under navnet Sophia, a Person of Quality. Også Sophia var opptatt av utdanning for kvinner. Hvis kvinner fikk en annen utdannelse, mente hun de ville være fullt på høyde med menn i viktige posisjoner i samfunnet.

Den amerikanske og den franske revolusjonen forandret de politiske forholdene, og den politiske tenkemåten i Europa og USA. Også kvinnene tok del i den politiske diskusjonen og tok del i de store begivenhetene. Noen selvstendig kvinnebevegelse oppsto ikke, men enkeltkvinner og grupper av kvinner stilte krav om sivile og politiske rettigheter.  

Under den amerikanske revolusjonen (1775 – 1783) var kvinner engasjert i selvstendighetskampen, men det var aldri på tale å gi dem politisk innflytelse. De stilte heller ikke selv tydelige krav om dette. At slike tanker var inne i tiden ser vi likevel i et brev fra Abigail Adams, gift med John Adams, som ble USAs andre president. Hun oppfordret sin mann til å «huske på damene» (Remember the ladies), og sørge for at de fikk rettigheter både i politikken og i ekteskapet: «alle menn ville være tyranner hvis de kunne», skrev hun.

I den franske revolusjonen (1789–1795) deltok kvinner fullt ut, både når det gjaldt den politiske diskusjonen og selve handlingsforløpet. I oktober 1789 spilte kvinner fra Paris en viktig rolle. Flere tusen kvinner deltok i marsjen til Versailles, hvor folket trengte seg inn i nasjonalforsamlingen, deltok i debatten og avstemningene. Folket hentet ut kong Ludvig 16. og hans familie og førte dem til Paris sammen med nasjonalforsamlingen. Hendelsen fikk en avgjørende betydning for å svekke kongemakten og innføre et konstitusjonelt styre. 

Kvinner organiserte seg både i politiske klubber hvor begge kjønn deltok, og i egne kvinneklubber. Disse klubbene kjempet først og fremst for revolusjonen og de generelle politiske målene, men noen var også opptatt av egne rettigheter.

Den meget radikale klubben «Selskapet for revolusjonære republikanske kvinner» vekket Konventets vrede, og ble forbudt i oktober 1793. Forbudet ble raskt utvidet til å gjelde alle kvinneklubber. Hets og kvinnefiendtlighet preget argumentasjonen i Konventet. Snart fulgte giljotineringen av fremtredende kvinner som forfatteren Olympe de Gouges og den ledende, moderate politikeren Manon Roland.

Olympe de Gouges (1754-1793) offentliggjorde i september 1791 en Erklæring om kvinnens og borgerinnens rettigheter. Da hadde nasjonalforsamlingen vedtatt en grunnlov som tok utgangspunkt i den franske menneskerettserklæringen fra 1789, men utelukket kvinner fra politiske rettigheter.

De Gouges erklæring var en protest mot dette. Den handlet om både kvinner og menn, og krevde at samme rettigheter måtte gjelde for begge kjønn. Hennes erklæring var lite kjent da den kom ut, men fikk stor betydning for den senere kvinnebevegelsen. Den inspirerte også den britiske filosofen og forfatteren Mary Wollstonecraft.

Mary Wollstonecraft (1759-1797) sympatiserte med og forsvarte den franske revolusjonen, men da grunnloven av 1791 ble vedtatt, skjønte hun at menneskerettighetene ikke var beregnet på kvinner og menn, men bare på menn. I 1792 ga hun ut boka Forsvar for kvinnens rettigheter (A Vindication of the Rights of Women). Her er idealet et samfunn med større likhet både mellom klasser og mellom kjønnene, hvor menneskerettene gjelder for alle. Wollstonecrafts bok fikk stor utbredelse, ble gitt ut i mange opplag, og blir fremdeles lest.

Noen organisert kvinnebevegelse fantes ikke før midten av 1800-tallet, men enkeltkvinner og små grupper av kvinner diskuterte, skrev artikler og skjønnlitteratur om det som den gang kaltes kvinnespørsmålet (The Woman Question). Sentrale temaer var kritikk av ekteskapet og kampen for fattige og undertrykte. Den franske forfatteren George Sand, tyske Louise Otto-Petersen, britiske Jane Austen, norske Camilla Collett og polske Eliza Orzezkova er eksempler på forfattere som tok opp slike temaer i sine romaner.

Fra slutten av 1700-tallet meldte ressurssterke kvinner seg til innsats for fattige og undertrykte. Mange engasjerte seg i misjons- og avholdsforeninger. I England og USA var kampen mot slaveriet viktig. Både svarte og hvite kvinner deltok i foreninger mot slaveri. De begynte da å sammenlikne kvinners stilling med slavenes.

Filantropisk arbeid krevde personlig styrke, og sto i motsetning til forestillinger om at kvinner var svake og passive. Det krevde dessuten organisert samarbeid, og førte deltakerne ut av hjemmene og den private sfæren. Dette ble et viktig utgangspunkt for den kvinnebevegelsen som oppsto i siste halvdel av 1800–tallet.

I første del av 1800-tallet oppsto den utopiske sosialismen, som også fikk betydning for debatten om kvinners rettigheter. Ledende her var den britiske industriherren Robert Owen (1771-1858) og den franske filosofen Charles Fourier (1772-1837). Disse kritiserte den økonomiske liberalismens ideal om fri konkurranse. De hadde visjoner (utopier) om hvordan samfunnet kunne formes i fremtiden, og gjorde forsøk på å bygge opp egne idealsamfunn. En forbedring av kvinnenes situasjon var en del av dette.

Robert Owen sammenliknet arrangerte ekteskap med prostitusjon. Han var svært opptatt av bedre oppdragelse og utdanning for både gutter og jenter. I Owens avis, The Pioneer, fikk sosialistiske kvinner et eget forum, hvor de kritiserte både arbeidsgivere og ektefeller. De forlangte bedre arbeidsforhold og høyere lønn, og argumenterte for at arbeiderkvinner skulle organisere seg.

Fourier mente at menneskets drifter var samfunnets basis – og det gjaldt både menn og kvinner. Hvor godt samfunnet var, kunne måles etter hvordan kvinnene hadde det. Til stor forargelse for samtiden, gikk han inn for at ekteskapet skulle avløses av frie kjærlighetsforhold, hvor kjærlighetsdriften kunne få utfolde seg.

Også saint-simonistene, inspirert av ideene til Henri de Rouvroy de Saint-Simon, regnes til de utopiske sosialistene. Denne franske bevegelsen ville frigjøre arbeiderkvinnene. Bare mann og kvinne sammen, som et par som utfylte hverandre, kunne arbeiderne skape et nytt samfunn.  

I 1825 ga de irske Robert Owen-tilhengerne Anna Doyle Wheeler (1780-1848) og William Thomson (1775-1833) ut boka Appeal of One Half of the Human Race against the Pretensions of the Other Half – Men – to Retain Them in Political and Thence in Civil and Domestic Slavery. Skriftet argumenterte for kvinners rettigheter, og var en appell om stemmerett for kvinner.

Franske Flora Tristan (1803-1844) skrev flere bøker, blant annet Arbeidernes sammenslutning (L’Union Ouvrière). Også hun så på økonomisk baserte ekteskap som prostitusjon, og gikk sterkt inn for kvinners rett til skilsmisse. Hun kjente godt til de sosialistiske utopistene, men kom etter hvert fram til en egen, selvstendig politikk. Hun reiste rundt, talte til arbeidere og oppfordret dem til å organisere seg. I sin egen interesse måtte menn også arbeide for å frigjøre kvinnene, mente hun. Først når dette skjedde, ville hele arbeiderklassen frigjøres.

Året 1848 var preget av anti-autoritære opprør i europeiske land – blant annet i Frankrike, Østerrike, Tyskland, Italia og Danmark. Liberale, radikale og demokratisk innstilte kvinner bidro praktisk, for eksempel med å bygge barrikader og bringe mat til demonstranter. De deltok også i den politiske diskusjonen, gjennom møtevirksomhet, ved å danne egne klubber og foreninger og gjennom pressen.

I Frankrike ga organisasjonen Kvinnenes stemme (La voix des femmes) ut en avis med samme navn. Redaktøren var den franske sosialisten Jeanne Deroin (1805-1894).  I Tyskland startet forfatteren Louise Otto-Peters (1819-1895) Kvinneavisen (Die Frauenzeitung). Begge aviser stilte krav om demokratiske rettigheter også for kvinner.

Den demokratiske opposisjonen ble med noen få unntak slått tilbake. I de fleste tyske stater, i Frankrike og i mange andre land ble det forbudt for kvinner å delta i politisk virksomhet. Preussen, den største tyske staten, nedla forbud mot at ”kvinnemennesker, sinnssyke, skoleelever og lærlinger” var medlem av politiske foreninger. Politiske foreninger hvor kvinner var til stede ble brutt opp av politiet. Politikk-forbudet ble opprettholdt etter at Tyskland ble samlet til en stat i 1871, og ikke formelt opphevet før i 1908.

Mange radikale og liberale menn og kvinner ble satt i fengsel eller landsforvist, eller de flyktet til USA eller England. Det gjaldt for eksempel Jeanne Deroin. Dette store tilbakeslaget medvirket til at kvinner i mange europeiske land ikke begynte å organisere seg for egne rettigheter før på 1870- og 80-tallet. I USA og England skjedde en slik organisering i løpet av 1850-årene.

I 1840 deltok en delegasjon amerikanske kvinner og menn i en anti-slaverikongress i England. Da møteledelsen oppdaget at amerikanerne hadde med seg kvinnelige delegater, ble det stor oppstandelse. Kvinnene fikk ikke tale, men måtte sitte bak et forheng og høre på. Dette sjokkerte dem. Kvekerpresten Lucretia Mott (1793-1880) og den unge og opposisjonelle Elizabeth Cady Stanton (1815-1902) planla da å holde et møte om «kvinnespørsmålene» når de kom tilbake til USA.    

Møtet fant sted i Seneca Falls i staten New York i 1848. Rundt 100 kvinner og menn skrev under på en Declaration of Sentiments, en «Holdningserklæring», som var skrevet av Elizabeth Cady Stanton og var en omskriving av Uavhengighetserklæringen fra 1776.

Innledningen markerte at nasjonens umistelige rettigheter måtte gjelde både kvinner og menn – «alle menn og kvinner er skapt like». Så fulgte en rekke ankepunkter mot mannen, og en oversikt over sivile, økonomiske og politiske rettigheter kvinner gjorde krav på. Det gjaldt for eksempel kvinnenes råderett over egen inntekt og eiendom innenfor ekteskapet, rett til skilsmisse og foreldrerett til barna, og rett til utdanning og arbeid.   

Samlingen i Seneca Falls førte til opprettingen av en rekke foreninger. I 1850 ble den første landsomfattende konferansen holdt, siden fulgte konferanser hvert år. Etter den amerikanske borgerkrigen (1861-1865) fikk arbeidet med konferansene form av en landsomfattende kvinnerettsforening: American Equal Rights Association.

Svarte kvinner deltok både i denne organisasjonen og i det senere stemmerettsarbeidet. Den tidligere slaven Sojourner Truth ble særlig kjent for sin tale «Ain’t I a Woman» på konferansen i Acron i 1851.

I Storbritannia var det kapitalistiske industrisamfunnet vel etablert i 1840-årene. Moderniseringen av produksjon og handel hadde ført med seg en begynnende liberalisering og demokratisering av samfunnet. En voksende middelklasse la vekt på individet og dets rettigheter. Nettopp middelklassens kvinner var det som satte i gang, og senere utgjorde det store flertallet i kvinnebevegelsen.

I 1851 ga Harriet Taylor Mill (1807-1858) ut essayet On the Enfranchisement of Women (Om å gi kvinner stemmerett). Her refererte hun til utviklingen i USA, hvor kvinner hadde fått en del rettigheter. Hun sammenliknet menn med slaveeiere og kvinner med slaver, og krevde like sivile og politiske rettigheter for kvinner som for menn.

Harriet Taylor Mill var knyttet til en gruppe som krevde sivile og politiske rettigheter for kvinner. I slutten av 1850-årene kjøpte en av disse en bygning på Langham Place i London. Dette ble et samlingssted for politisk interesserte kvinner, som Emily Davies og Barbara Leigh-Smith Bodichon. Her ble tidsskriftet English Woman’s Journal gitt ut, og et eget forlag etablert.

I løpet av 1860–årene ble kvinnegruppen til en bevegelse, som drev omfattende kampanjer for kvinnesaken. En hel del menn sluttet seg også til.

Stor betydning ikke bare for kvinnebevegelsen i Storbritannia, men også i andre land, fikk den liberale filosofen og politikeren John Stuart Mill (1806-1873). I 1869 ga han ut boka The Subjection of Women (Kvinnenes underkuelse), som han hadde skrevet i samarbeid med Harriet Taylor Mill. Det var en myte på denne tiden, understøttet dels av den biologistiske hjerneforskningen, dels av religion, at kvinner ikke kunne tenke rasjonelt.

Mill mente tvert om: kvinner og menn var født grunnleggende like med hensyn til intelligens og moral. Det som kaltes ”kvinnens natur”, skrev han, var ”en ytterst kunstig ting.” Først når mannens herredømme over hustruen var avskaffet og alle særbestemmelser for kvinner fjernet, ville man se hva kvinnelighet var, og hva kvinner var i stand til å gjennomføre.

John Stuart Mills bok ble oversatt og lest i de fleste europeiske land, og fikk enormt stor betydning for den gryende kvinnebevegelsen. For mange var det «gnisten som tente ilden». Georg Brandes´ danske oversettelse kom samme år som boka ble gitt ut, og ble lest og diskutert blant annet av kvinnene i Skuld, den første, lille, norske kvinnesaksgruppen.

I Tyskland ble Allgemeiner Deutscher Frauenverein (Allmenn tysk kvinneforening) stiftet av Louise Otto-Peters i 1865. Senere stiftet lærerinnen Helene Lange (1848-1930) Deutscher Lehrerinnenverband (Tysk lærerinneforbund), og sammen kom disse foreningene til å dominere tyske kvinnebevegelse fram til 1895, da Bund Deutscher Frauen (Tysk kvinneforbund) ble stiftet.

Siden det var forbudt for kvinner å være med i det politiske livet i Tyskland, var de tyske kvinneorganisasjonene meget forsiktige, og førte en konservativ linje. En stemmerettsforening ble ikke stiftet før i 1902. Det var Deutscher Verband für Frauenstimmrecht (Tysk forbund for kvinnestemmerett). I 1904 stiftet tysk-jødiske Bertha Pappenheim (1859-1936) Jüdischer Frauenbund (Jødisk kvinneforbund).

Franske kvinner dannet Associations pour le droit des femmes (Foreningen for kvinners rettigheter) i 1870, ledet av forfatteren Maria Deraismes (1828-1894) og Léon Richer.

I Norden ble Dansk Kvindesamfund stiftet i 1871. I 1884 ble både det svenske Fredrika-Bremer-Förbundet, Norsk Kvinnesaksforening og Finsk Kvinneforening stiftet, mens Den islandske Kvindeforening ble stiftet i 1894. De nordiske foreningene inspirerte hverandre og hadde god kontakt fra starten av.

I Nederland ble Vrije Vrouwenvereeniging (Fri Kvinneforening) opprettet i 1889.

Land i Øst- og Sør-Europa fikk ikke egne organisasjoner før etter århundreskiftet, og da dreide det seg om små og ofte mannsdominerte foreninger. Disse landene hadde kommet kortere i moderniseringsprosessen, hadde mer autoritære regimer, og i tillegg hadde kirken stor makt. I Italia ble paraplyorganisasjonen Unione femminile nazionale (Nasjonal Kvinneunion) stiftet i 1905. I Spania oppsto ikke en feministisk kvinnebevegelse før etter Francos død i 1975. 

Foreningene forholdt seg til ulike saker, avhengig av nasjon, men tre hovedområder var felles for alle: skolegang og utdanning, rettigheter for kvinner i ekteskapet, samt arbeidsplasser, rett til stillinger og bedre lønn for de ugifte kvinnene. Overalt gikk altså kvinner i første omgang ut med krav om sivile og økonomiske rettigheter.

På slutten av 1800-tallet kom sedelighetssaken og kampen mot prostitusjon på dagsorden i flere land. I USA og England ble krav om politisk likestilling i form av stemmerett tatt opp alt i 1860-årene, men i andre land startet ikke stemmerettskampen før omkring 20 år senere. Da fikk den til gjengjeld stor oppmerksomhet, og ble den viktigste saken på dagsorden.

Undervisning i barneskolen var som regel kjønnsdelt, med ulik fagkrets for gutter og jenter, eller de gikk på ulike skoler. På nivået etter barneskolen var det egne pikeskoler. Disse kunne ha høy kvalitet, men de fikk ikke undervise i fag som ga adgang til universitetene, for eksempel latin og matematikk.

I noen land ble gutteskolene etter hvert åpnet for jenter, og i enkelte land startet pionerer skoler med felles undervisning. Et eksempel er norske Ragna Nielsens skole. Andre steder la pikeskolene om pensum, slik at jentene kunne ta fag som ga grunnlag for universitetsstudier. Her var tyske Helene Lange en pioner. Universitetene åpnet stort sett dørene for kvinner i perioden mellom 1863 (Frankrike) og 1904/1909 (Tyskland).

Gifte kvinner var umyndige. Ektemannen hadde rett til å bestemme over dem i alle forhold, også seksuelle. Barna tilhørte mannen, og hvis han flyttet eller skilte seg, hadde han rett til å ta dem med seg. Kvinner fikk ikke råde over egen inntekt og formue, og kunne ikke ta seg arbeid utenfor hjemmet hvis ikke mannen samtykket.

Målet for kvinneforkjemperne var ikke å oppløse ekteskap eller skape like roller for mann og hustru, men å få slutt på mannens absolutte hegemoni. Dette var et brudd med urgamle tradisjoner. Kampen var hard, og resultatene vidt forskjellige i de ulike landene. I Storbritannia fikk for eksempel gifte kvinner råderett over egen inntekt og formue i 1882.

I Norge fikk kvinner rett til å bestemme over sin egen inntekt i 1888, mens mannen med noen unntak hadde råderett over formuen frem til 1927.

To kvinnelige tekstilarbeidere i streik under "Uprising of the 20,000" i februar 1909 i New York.

Streik av Bain News Service. Falt i det fri (Public domain)

Ugifte middelklassekvinner som ikke kunne forsørges av familien, kunne i første del av 1800-tallet ta arbeid enten med søm eller som guvernanter. Under moderniseringsprosessen fikk de flere muligheter. Mange kvinner ble næringsdrivende, som regel med ganske små bedrifter. Et stort antall ble lærerinner, andre ble sykepleiere, og mange jobbet i banker, på kontorer og i butikker. Alle typer arbeid var dårligere betalt for kvinner enn for menn. I Norge var hovedregelen at kvinners lønn var omtrent halvparten av menns lønn.

Kvinnebevegelsen krevde både tilgang til flere yrker, høyere lønn og rett til å oppnå stillinger som var bedre betalt. Denne kampen hang nøye sammen med kravene om bedre utdanning for kvinner.

Sedelighetskampen startet i Storbritannia mot slutten av 1800-tallet. Den var en reaksjon på en dobbeltmoral som krevde kyskhet og monogami av kvinnene, men tillot at menn hadde flere seksuelle forhold eller brukte prostituerte. Deltakerne forlangte «moral purity» (sedelighet) fra både mann og kvinne.

I England protesterte de under ledelse av Josephine Butler mot den statlig regulerte prostitusjonen, hvor alt ansvar ble lagt på kvinnen. Den samme type sedelighetskamp hadde vi også i Norden. Internasjonalt fikk kampen mot «hvit slavehandel» (trafficking) stor oppmerksomhet.

Emmeline Pankhurst, leder av suffragettebevegelsen i Storbritannia, blir arrestert utenfor Buckingham Palace på vei til å overlevere et opprop til kong George 5 i mai 1914.

av ukjent/Imperial War Museums. Falt i det fri (Public domain)

Arbeidet for stemmerett ble først tatt opp i Storbritannia i 1850-årene og i USA i 1860-årene. Dette var også de landene hvor en varig, organisert kvinnebevegelse hadde kommet i gang først. I løpet av 1880-årene sluttet kvinneforkjempere i andre land seg til stemmerettskampen. Stemmerett og politisk deltakelse var veien å gå for å få gjennom viktige krav, mente de.

Kvinneforkjemperne var også opptatt av at kvinner kunne by på andre verdier og en annen type kunnskap enn menn. Dessuten hadde mange et sterkt ønske om rettferdighet – kvinner måtte få statsborgerskap på like fot med menn, ikke behandles som mindreårige.

Fra slutten av 1880-årene ble fokuset på stemmeretten meget sterkt. I land etter land ble det dannet egne kvinnestemmerettsforeninger, ikke bare i Europa, men i hele verden. I 1904 ble organisasjonen IWSA (International Women’s Suffrage Association) stiftet for å organisere stemmerettskampen internasjonalt. (I 1946 skiftet organisasjonen navn til International Alliance of Women, IAW).

  • Kampen for kvinners stemmerett internasjonalt
  • Stemmerett for kvinner i Norge

Fra 1850-årene av spredte industrialiseringen seg til hele Vest- og Nord-Europa. Sammen med en voksende middelklasse, oppsto en stor industriarbeiderklasse. Kvinner arbeidet i fabrikkene fra starten av. Typisk kvinnearbeid var tekstil- og konfeksjonsindustrien og  næringsmiddelindustri.

Fagorganisering av kvinnelige arbeidere foregikk i siste halvdel av 1800-tallet, men gikk tregt. Kvinnene var oftest ufaglærte, og de fleste var unge og så på lønnsarbeidet som midlertidig. Noen var gift og hadde både arbeid ute og mann og barn hjemme. Dette kunne gjøre organisering av kvinner vanskelig. Det hjalp ikke at menn i arbeiderklassen ofte var svært negative til å få kvinner inn i sine organisasjoner.

Mange var mot at kvinner i det hele tatt arbeidet i industri og håndverk, blant annet fordi de hadde lavere lønn, og dermed kunne konkurrere med menn om arbeidsplasser. Samtidig mente mange menn, og som regel også kvinner, at det var langt bedre om kvinnene var hjemme og tok seg av familien.

I løpet av 1880- og 90-årene ble likevel mange fagforeninger åpnet for kvinner, og kvinnelige fagforeninger ble tatt inn i nasjonale, faglige organisasjoner. Både arbeiderkvinner og radikale kvinner fra middelklassen meldte seg dessuten inn i sosialistiske og sosialdemokratiske partier (disse betegnelsene ble brukt om hverandre), som oppsto fra slutten av 1860-årene.

I mange slike partier ble det dannet egne avdelinger eller foreninger for kvinner. Sosialistiske kvinner kjempet for høyere lønn, bedre arbeidsforhold og stemmerett for alle, både kvinner og menn. De la vekt på at de ikke kjempet mot menn, men sammen med arbeiderklassens menn. Målet var å opprette et sosialistisk samfunn.

I de fleste land var det ikke snakk om en enkelt sosialistisk kvinnebevegelse. Det dreide seg om mange ulike fraksjoner innenfor sosialistiske foreninger og fagorganisasjoner, og om uavhengige, sosialistiske kvinneorganisasjoner. I noen land var sosialistiske kvinner tilknyttet kvinnerettsbevegelsen.

I Storbritannia og til dels de nordiske landene samarbeidet kvinnerettsforeninger med både liberale og sosialistiske partier. I andre land, som Frankrike, Russland, Italia, Østerrike og Tyskland var det stor avstand mellom arbeiderbevegelsens og kvinnerettsbevegelsens organisasjoner, og avstanden økte jo mer radikal arbeiderbevegelsen ble.

Tyskland hadde et stort og enhetlig sosialdemokratisk parti, og ledet an i en samlet organisering av arbeiderkvinner. Partiets leder fra den første partikongressen i 1875 til 1913 var August Bebel (1840-1913). Bebel hadde støttet kvinnerettsbevegelsen fra 1860-tallet av. I 1891 gikk det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) under hans ledelse inn for stemmerett for kvinner.

Mange sosialister mente kvinner burde utelukkes fra lønnsarbeid. Bebel gikk ut mot et slikt forbud. Det at kvinner deltok i arbeidslivet var uunngåelig, mente han. Bebel var opptatt av Fourier. Som Fourier mente han at kvinner hadde kjønnsdrift, akkurat som menn. Han gikk imidlertid ikke inn for fri kjærlighet, slik Fourier hadde gjort.

I 1879 kom Bebels bok Die Frau und der Sozialismus (Kvinnene og sosialismen) ut. Den ble enormt populær, og ble oversatt og trykt i hundrevis av opplag. På norsk kom den i 1912. I Kvinnene og sosialismen hevdet Bebel at kvinner måtte dras inn i alle samfunnsaktiviteter, men først i et sosialistisk samfunn kunne dette skje uten at arbeiderfamiliene tok skade.

Ved siden av Bebel var Clara Zetkin (1857-1933) den som betydde mest for den sosialistiske kvinnebevegelsen, både i Tyskland og internasjonalt. I Tyskland ledet hun organiseringen av kvinner i det sosialdemokratiske partiet, og redigerte partitidsskriftet Die Gleichheit (Likheten), som hadde et opplag på 112.000.

Zetkin var med på å etablere et eget kvinnekontor innenfor det sosialdemokratiske partiet i 1908, da politikkforbudet for kvinner ble opphevet. Fra 1907 var hun leder for kvinnesekretariatet i Den 2. internasjonale, en stor, internasjonal, sosialistisk organisasjon. 

Zetkin stilte seg svært avvisende til kvinnerettsbevegelsen, som hun omtalte som den borgerlige kvinnebevegelsen. Arbeiderkvinnenes interesser lå ikke i samarbeid med de borgerlige kvinnene, men i arbeiderklassens felles kamp for sosialismen, hevdet hun. Det ville ikke bli noen kvinnefrigjøring uten sosialisme, og ingen sosialisme uten at arbeiderkvinnene ble mobilisert. Derfor måtte partiet ha en særlig forpliktelse til å organisere arbeiderkvinnene.

Zetkin var for allmenn stemmerett for både menn og kvinner, men avviste stemmerett for mindre grupper av kvinner som et skritt på veien til full stemmerett. Av den grunn gikk hun hardt ut mot den begrensede kvinnestemmeretten ved stortingsvalg i Norge i 1907. Hun var også skeptisk til reformer som barnehager, felles husholdninger og barnebegrensning. Bare en revolusjon og et sosialistisk samfunn kunne skape en løsning på slike praktiske problemer.  

I 1840-årene innførte Storbritannia sosialpolitiske tiltak for å beskytte kvinner i industrien. Det gjaldt forbud mot arbeid under jorden i gruver og kortere arbeidstid for kvinner enn for menn.

På 1880-tallet kom arbeiderlovgivning i gang i de fleste europeiske land, og fra 1890-årene til rundt 1920 gjaldt denne spesielt kvinner. Det dreide seg delvis om å gi beskyttelse i forbindelse med barnefødsler. Mange land lovfestet barsel- og svangerskapspermisjon (Norge innførte seks ukers forbud mot arbeid etter fødselen i 1892).

De fleste, både kvinner og menn, sluttet seg til tiltak som var direkte innrettet på kvinnens funksjon som mor. Derimot var det stor diskusjon om innføring av generelle begrensninger av kvinners arbeid i industrien. Diskusjonen gikk ofte på kryss og tvers av klasse og kjønn. Likevel skapte den i mange land et skarpt skille mellom den borgerlige (ikke-sosialistiske) og den sosialistiske kvinnebevegelsen.

Generell særbeskyttelse for kvinner dreide seg om kortere arbeidstid, forbud mot arbeid om natten og forbud mot tungt eller farlig arbeid. Begrunnelsen for slike tiltak var at kvinner var fysisk og moralsk svakere enn menn, og derfor trengte ekstra beskyttelse. Dette var desto viktigere fordi de enten var eller kunne bli mødre. Mot særbeskyttelse ble det argumentert prinsipielt med likhet for loven – kvinner måtte ha lik rett til å arbeide som menn, men også praktisk: kvinner kunne miste arbeidsplasser, få innskrenket sitt arbeidsområde og gå ned i lønn.   

I 1900 ble det opprettet en internasjonal sammenslutning for lovgivning om arbeidervern (International Association for Protective Labour Legislation). Denne sammenslutningen arbeidet på høyt, statlig nivå. I 1906 holdt den en konferanse i Bern, med offentlige representanter fra 15 land. Bernkonferansen vedtok to internasjonale konvensjoner. Den ene forbød bruken av hvitt fosfor i fyrstikkproduksjonen. Den andre nedla forbud mot nattarbeid for kvinner. De enkelte landene måtte nå diskutere om de skulle ratifisere konvensjonen. Dette førte til en voldsom strid.

Ved siden av statlige og inter-statlige konferanser, ble det holdt konferanser om arbeidervern i Den andre nternasjonale og de sosialistiske kvinnenes forkonferanser til disse. I tillegg kom en lang rekke rene kvinnekonferanser. Noen av disse ble arrangert av ICW, og hadde en bredt anlagt målsetting. Andre var spesielt innrettet på å diskutere likestilling i arbeidslivet, og tok avstand fra nattforbudet. En slik kongress ble organisert og ledet av Maria Deraismes i 1889.

I forbindelse med kvinnekongressene ble begrepet feminist og feminisme tatt i alminnelig bruk. Det oppsto først i Frankrike, men spredte seg så til andre land. Den første kongressen som kalte seg feministisk var Congrès Général des Sociétes Féministes (Alminnelig kongress for feministiske foreninger), som ble holdt i 1892. Denne kongressen var mot nattforbud for kvinner, og foreslo i stedet nattforbud for arbeidere av begge kjønn.

Clara Zetkin hadde så sent som i 1889 tatt avstand fra all særbeskyttelse av kvinner. I 1893 snudde hun. Begrunnelsen var at det var ”i proletariatets klasseinteresse” at arbeiderkvinnene fødte sunne barn. Den 2. internasjonalen ble fra konferansen dette året en pådriver for forbud mot nattarbeid for kvinner og annen særbeskyttelse. Men fra 1900 av gikk den borgerlige kvinnebevegelsen i Tyskland også inn for særbeskyttelse. Det gjaldt blant annet den ledende organisasjonen Bund Deutscher Frauen (Det tyske kvinnerådet).

I Storbritannia gikk både fagorganiserte kvinner og de fleste feministiske organisasjoner inn for nattforbud. Også i USA sluttet flertallet av feministene seg til dette.

I Norge var Norsk Kvinnesaksforening den fremste motstanderen mot nattforbud, mens Arbeiderpartiets kvinneforbund var samlet for. Dette var med på å skape et bittert motsetningsforhold mellom kvinnesakskvinner og Arbeiderpartiets kvinner. I Danmark var både Dansk Kvindesamfund og de sosialdemokratiske kvinnene mot nattforbud. I Sverige var både den borgerlige kvinnebevegelsen og kvinnene i LO og det sosialdemokratiske partiet mot.

Forbud mot nattarbeid for kvinner i industrien ble vedtatt i de fleste land i Europa, i Australia og i 12 stater i USA, men ikke i Norge, Danmark og Nederland. Finland og Hellas vedtok slike lover flere tiår senere.

  • Kvinners kamp for stemmerett internasjonalt
  • Kvinnebevegelsens historie internasjonalt – fra første verdenskrig til 1980
  • Stemmerett for kvinner i Norge
  • Anderson, Bonnie S. og Judith P. Zinsser: A History of their own. Women in Europe from Prehistory to the Present. Vol II, revised edition, Oxford University Press, Oxford 2005
  • Blom, Ida (red.): Cappelens kvinnehistorie. Urtid, oldtid, middelalder til ca. 1500. Cappelen, Oslo 1992
  • Blom, Ida (red.): Cappelens kvinnehistorie. Renessanse, reformasjon, revolusjon fra ca. 1500 til i dag. Cappelen, Oslo 1992.
  • Blom, Ida, Sølvi Sogner og Bente Rosenbeck: Kvinner i den vestlige verden fra år 1500 til i dag. Cappelen Akademiske Forlag, Oslo 2005
  • Bock, Gisela: Frauen in der europäischen Geschichte. Vom Mittelalter bis zur Gegenwart. C.H.Beck, München 2005 (revidert utgave). Boka finnes også på engelsk: Bock, Gisela: Women in European History. Blackwell, Oxford 2002.
  • Dahlsgaard, Inga (red.): Kvindebevægelsens Hvem-hvad-hvor. Politiken, Kbh. 1975.
  • Simonton, Deborah (red.): The Routledge History of Women in Europe since 1700. Routledge, London 2006. 
  • Wikander, Ulla, Alice Kessler-Harris og Jane Lewis (red.): Protecting Women. Labor Legislation in Europe, the United States, and Australia, 1880-1920. Univ. of Illinois Press, Chicago1995.

longines ser på kvinner

omega deville prijs
omega chronograaf
hublot klassisk fusion svart
presenza longines
orologi da uomo longines

Longines - Dressklocka

  • Säljes av: Ville
Telefonnummer kan av säkerhetsskäl inte skrivas ut
3 500 kr
[SKICKAR FLER/BÄTTRE BILDER OM SÅ ÖNSKAS]

Specifikationer:
Typ - Herrklocka/Unisex
Diameter - Ø 33 mm
Boett - Stål
Urtavla - Vit
Urverkstyp - Kvarts (batteridrivet)

Klockan är av äldre modell, men enligt mig i fint skick. Urtavlan är väldigt fin, ser ut som ny. Finns en liten repa på baksidan, som man enbart ser vid noga granskning.

Inköpt från NK, vet dock inte när då jag är klockans andra ägare. Hur som helst går den superfint, är i gott skick och enligt mig otroligt snygg!

Med klockan ingår tre stycken nyköpta klockband (mesh, nato samt mockaband), samt originalband i svart läder från Longines!

Vid tillfället indikerar klockan att det är dags att byta batteri. Detta kan man göra själv om man har lite kompetens, annars är det bara att lämna in den hos en urmakare så fixar dem det! På grund av detta har jag sänkt priset lite, då det kan kosta en mindre slant att lämna in den!

Pris: 3500 kr
-----------------------------------------------------------------------------------------------
Kan mötas upp i centrala Göteborg, alternativt skicka med blocketpaketet (köpare står för frakt), kan tänka mig gå ner i pris vid snabb affär!

Om du har övriga frågor är det bara att fråga på, svarar så snabbt som möjligt!
-----------------------------------------------------------------------------------------------
Longines, Klocka, Watch, Ur, Urverk, Fickur, Breitling, Tissot, Seiko, Omega, Rolex, Dress, Dressare, Dressur, Certina, Tag Heuer, Casio, Citizen, Fossil, Zenith, Stål, Armband
Spara

Logga in för att spara annonsen

Logga in
Tipsa
  •  Mejla
  •  Facebook
  •  Twitter
Ta bort, ändra, förnya
Skicka med Blocketpaketet
  • Köpekontrakt


DHEA helseeffekter

Nedenfor finner du informasjon om en rekke potensielle helseeffekter leger og forskere assosierer med riktig bruk av DHEA hormontilskudd. Du kan gå direkte til en potensiell ”helseeffekt” ved å klikke på link til ønsket helsetema under:

Alzheimers Sykdom, Kreft, Graviditet, Stress og Depresjoner, Hjerte- og Karsykdommer, Sexlyst, Benskjørhet, HIV og AIDS, Multippel Sklerose (MS), Diabetes, Overgangsalderen, Aldring / Anti-Aldring, Livskvalitet og et Lengre Liv, DHEA og Vektkontroll,
Helseeffekter Omtalt i Pressen og DHEA kan være gunstig for:
(PS! Bruk "returknappen" i nettleseren for å komme tilbake hit.)

Se eventuelt Barbasco Plus og DHEA brukererfaringer.

Alzheimers Sykdom

Dr C.R.Merill fra Laboratory of Biochemical Genetics fant ut at DHEA nivået hos en gruppe pasienter med Alzheimers var 48% lavere enn hos kontrollgruppen.

Dr Ward Dean skriver i sin bok “Smart Drugs”:
DHEA beskytter hjernecellene fra Alzheimers sykdom og andre senil-relaterte degenererende tilstander. Degenerering av nervene forekommer som oftest ved lave DHEA mengder. Hjernen inneholder normalt 6,5 ganger mer DHEA enn i blodomløpet ellers, for å beskytte mot aldring og ødeleggelse.”

Kreft

Tonita d´Raye skriver følgende i heftet “The Hormone from Heaven”: “DHEA har vist seg å forbedre kroppens funksjoner og ha betydelige anti-kreft og anti-svulst effekter. En undersøkelse over 22 år gjort på fem tusen tilsynelatende friske kvinner, viste at kvinner som utviklet brystkreft hadde et DHEA nivå under det normale. Noen av disse kvinner hadde lavt DHEA nivå i opp til ni år før sykdommen ble konstatert. På den annen side fikk ingen av de kvinner med et DHEA nivå over det normale,  brystkreft!”

DHEA hormonet blokkerer et enzym (G6PD) som fremmer veksten av kreft celler. Ved å blokkere enzymet, kan DHEA sin evne til å redusere kroppsfett og evne til å beskytte mot kreft bli forklart. Ytterligere studier viser og at DHEA har effekt mot kreft i tykktarm, lever, skjoldbruskkjertel og hud.

Graviditet

For kvinner med tidlig aldring av eggstokkene og kvinner i overgangsalderen (tidlig 40årene) som ønsker barn, ser det ut som hormonbehandling med DHEA kan være et godt alternativ. Leger i USA har i flere år hørt fra sine pasienter at hormontilskudd med DHEA har hjulpet dem å bli gravid. Et enkelt tilfelle fra 2004, samt videre undersøkelser tyder på at DHEA kan være med å revitalisere aldrende eggstokker. Også her i Norge har vi tidligere fått tilbakemelding fra en kvinne som mente at Barbasco Plus trolig hjalp henne å bli gravid.

En fertilitetsklinikk i USA mener sjansen for graviditet kan dobles fra 11 til 23 prosent ved DHEA hormonbehandling. I England begynner og kvinner nå å få opp øyene for DHEA og graviditet. Mer informasjon om DHEA og graviditet her:
http://www.centerforhumanreprod.com/premature_ovaries.html

Stress og Depresjoner

DHEA hormonet er også en forløper for stresshormoner som kortisol og adrenalin. Hver gang kroppen lager disse hormonene, blir DHEA nivået tappet!

“Jeg vet bare om et par mennesker som ser ut til å leve et liv uten stress. De fleste i verden i dag ser ut til å være mega-stresset. Mens vi er unge, ser det ikke ut til å ha noen særlig effekt på kroppen vår. Vi kommer tilbake. En stadig tapping kan imidlertid utgjøre en fare for våre liv. Når man utsettes for kronisk stress, kan DHEA nivået bli betydelig lavere. Stress fører ofte til depresjoner, og er kjent for virkelig å “slite ut” binyrene.” sier Dr Neecie Moore i sin bok “Bountiful Health, Boundless Energy, Brilliant Youth, The Facts About DHEA”.

Mange studier viser en direkte sammenheng mellom depresjoner og lavt DHEA nivå. Heldigvis viser også studiene at man kan reversere de negative effektene av stresshormonene, og derigjennom lindre depresjoner ved å øke mengden av DHEA i kroppen med DHEA hormontilskudd.

Et godt eksempel på DHEA sin effekt på aldring, stress og depresjon finner man hos personer som mediterer regelmessig. Forskning viser klart at meditering har en rekke gunstige effekter på helsen vår. Effekt av meditering kan sees på alt fra håndtering av stress, kognitive funksjoner, biologisk alder til god effekt på blodtrykket.

Studier fra 80-tallet viser at de som har meditert regelmessig i mer enn 5 år, biologisk sett er opptil 12 år yngre enn det kronlogisk alder tilsier. For dem som har meditert i en kortere periode er reduksjonen i biologisk alder opptil 5 år. Dette kan videre sees i sammenheng med at regelmessig meditasjon virker inn på kroppens DHEA produksjon og utskilling av dette hormonet. Forskning bekrefter at kvinner i midten av 40-årene som regelmessig mediterer, produserer opptil 47 prosent mer DHEA enn kvinner som ikke mediterer. For men i 40-årene tilsvarer regelmessig meditering rundt 23 prosent økning i utskillelsen av DHEA. Igjen ser man klare fordeler for vår helse der en økning av DHEA nivået er til stede og stress reduseres. Gå eventuelt videre til tips om: Hvordan redusere stress?

Hjerte- og Karsykdommer

Når DHEA nivået synker, akselererer enzymsystemet, og øker produksjonen av både fettsyrer og kolesterol. Dette medfører økte fettmengder og åreforkalkning. I en studie utført ved John Hopkins Department of Medicine, viste det seg at kaniner med store forkalkninger i blodårene, fikk redusert åreforkalkningene med nesten 50% når de ble hormonbehandlet med DHEA.

Dr Elizabeth Barret Connor, fra University of California, School of Medicine, publiserte i 1986 en rapport i New England Journal of Medicine. I en gruppe på 242 menn fra 50 til 79 år, som hun fulgte i 12 år, konkluderte Dr. Conner med at: “En økning på 100 mikrogram DHEA pr. desiliter blod gir en reduksjon på 48% i dødelighet grunnet hjerte- og karsykdommer, og en reduksjon på 35% i dødelighet, uansett årsak. Den naturlige mengden med DHEA ble målt, og de personer med høyere DHEA nivå levde lenger, og hadde en langt lavere risiko for hjerte- og karsykdommer.” DHEA ble under studie målt i kroppen som DHEAS (DHEA-Sulfat).

DHEA ser ut til å hjelpe kroppens produksjon av nitrogenoksid som igjen har stor betydning for blodårenes elastiske evner. Nitrogenoksid er svært gunstig for blodsirkulasjonen, virker positivt mot depresjoner og er en av grunnene til at mørk sjokolade er sunt (sjokolade med over 70% kakao kan hjelpe kroppen i en kortere periode å øke produksjonen av nitrogenoksid).

Sexlyst

DHEA omdannes i kroppen til sex hormoner som testosteron hos både kvinner og menn. Ulike studier har konkludert med både positiv og nøytral effekt på sexlysten ved bruk av DHEA hos begge kjønn. Det kan nesten se ut som om dette er noe individuelt siden en rekke brukere hevder å oppleve en økning av libido (sexlyst) ved bruk av DHEA eller Barbasco Plus. For Barbasco Plus brukere er det så langt vi kjenner flest kvinner som har rapportert om økt sexlyst.

En oppsiktsvekkende studie på DHEA hormonet ble publisert i februar 2005. Studien på 23 kvinner og 23 menn ble gjort ved National Institute of Mental Health (NIMH) i Rockville, USA. Foruten effekt på depresjoner ble 6 ukers DHEA hormon-tilskudd assosiert med signifikant forbedret seksualfunksjon og økt sexlyst i forhold til baseline og placebo.

En rekke hormoner er involvert under sexakten og DHEA spiller og her en viktig rolle. I følge boken "Sexual Healing" av Dr Paul Pearsall øker produksjonen av DHEA 3 til 5 ganger rett før orgasme inntreffer. Dette kan og sees i sammenheng med et studie utørt ved Royal Edinburgh Hospital i Skottland der det kom frem at personer med et yngre utseende har sex oftere enn kontrollgruppen (i gjennomsnitt 4 ganger per uke).

For menn vil trolig DHEA sin positive effekt på produksjonen av nitrogenoksid være gunstig for potensen. Det populære potensmiddelet Viagra virker til eksempel ved å forlenge effekten av nitrogenoksid som igjen er viktig for å oppnå ereksjon. Nitrogenoksid er en gass som produseres i veldig små mengder i kroppen og gassen virker direkte på kroppens blodsirkulasjon.

L-Argiplex Mann med L-Arginine er forresten et trygt naturlig alternativt til Viagra som nå er tilgjengelig i Norge. L-Argiplex Mann og L-Argiplex Kvinne har på kort tid blitt Sveriges mest solgte kosttilskudd og gjør her i Norge nå også sin fremvekst sammen ProArgi-9 Plus fra Synergy. L-Argiplex inneholder en synergistisk sammensetning av aminosyren L-Argininesammen med viktige mineraler og vitaminer for menns seksualliv. L-Argiplex stimulerer prinsipielt blodsirkulasjonen og gir vedvarende energi og overskudd, men har også effekt på muskel utholdenhet, reduserer frie radikaler (antioksidant) og virker på immunforsvaret. Til sammenligning med potenspiller som ofte er assosiert med risiko for hjerte er det godt å vite at L-Arginin har en beskyttende effekt mot hjertesykdommer takket være aminosyren L-Arginine, som stimulerer Nitrogenoksid (NO) produksjonen i kroppen. Nitrogenoksid er godt kjent for sin effekt på menn gjennom å stimulere blodsirkulasjonen (i kjønnsorganet) når kroppen tilføres L-Arginin i lettopptakelig form. Økt produksjon av Nitrogenoksid er også bedre kjent som en av de viktigste positive effektene man kan få av å spise mørk sjokolade (bør være over 70% kakao, gjerne 85% for dem som liker den bitre og ekte smaken av kakao). PS! Personer med Herpes Simplex bør unngå alle former for aminosyren arginin da den gir næring til viruset og kan bidra til herpes utbrudd.

Benskjørhet

I sin bok, “Reversing Osteoporosis”,  viser Dr Alan Gaby til en sterk sammenheng mellom lave DHEA verdier og benskjørhet hos kvinner etter overgangsalderen. DHEA hormonet er spådd å bli fremtidens beste hjelp mot benskjørhet.

DHEA ser ut til å både kunne forebygge benskjørhet og hos mange pasienter og reversere benskjørhet. Flere leger i USA og andre land anbefaler DHEA både for ben- og mineral tettheten hos osteoporose pasienter.

En bruker av Barbasco Plus stod og frem i Hjemmet og fortalte om hvordan hun til sin leges og hennes egen forbauselse fikk reversert sin benskjørhet. Målingene bekreftet at bentettheten begynte å øke igjen etter hun startet med Barbasco Plus fra Tavita og tilskuddet som nå heter CarePharma Gluco-Cals.

Nytt studie publisert i 2008 viser signifikant økning i bentettheten målt i hoften hos eldre kvinner og menn fra 60 - 88 år ved inntak av 50mg DHEA i 12 måneder.

HIV og AIDS

Dr William Regelson, kanskje en av verdens ledende DHEA eksperter sier: ”Personer med HIV viruset, får ikke fullt utviklet AIDS før produksjonen av DHEA i binyrene blir lavere.
Minskingen av DHEA nivået er starten til AIDS.” 

En studie gjort ved Houston Immun Institute i Texas viste at de fleste AIDS pasienter som fikk hormonbehandling med DHEA og tilleggsterapi, oppnådde store økninger i både CD4 og CD8 mengdene. En økning i CD8 mengden for AIDS pasienter er det samme som å leve lenger.

Multippel Sklerose (MS)

En studie av Dr Eugene Robert avslører at DHEA hormonet gir mer energi, utholdenhet, leddstyrke, generell styrke og smidighet hos pasienter med MS. Multipple Sklerose (MS) er en sykdom som angriper sentralnervesystemet.

Lite forskning er gjort rundt DHEA og Multippel Sklerose. Vi har hørt om enkelte tilfeller der DHEA har gitt god effekt hos pasienter, men så foreligger det og studier uten resultater med DHEA og MS. Her beskrives en studie på DHEA nivået hos Multiple Sklerose pasienter fra 1997: DHEA nivå ved MS

Diabetes

Diabetes er dødsårsak nr 3 i USA. Diabetikere rammes av slag 250 ganger oftere enn andre. Over halvparten av alle diabetikere har en hjertesykdom.

Studier viser at DHEA hormonet gir en positiv økning i reaksjonen på insulin hos diabetikere. De samme studiene indikerer at tidlige og forebyggende inntak av hormontilskudd med DHEA hindrer utviklingen av de fleste symptomer på diabetes. Menn med diabetes er også langt mer utsatt for benskjørhet enn andre menn.

Den anerkjente Mayoklinikken i USA, gjennomførte en dobbelt-blind, placebokontrollert, randomisert studie, som viste at DHEA tilskudd forbedret insulinsensitiviteten, og dermed reduserer risikoen for å utvikle diabetes 2.

Overgangsalderen

Kvinner som tar DHEA hormontilskudd opplever betydelig reduksjon av plager forbundet med overgangsalderen. Dette er vist i en italiensk studie, publisert i 2003. Postmenopausale kvinner som fikk aktiv behandling, oppnådde en firedobling av østrogen og testosteron, og en dobling av progesteron-verdiene. Fortykning av livmor, som kan indikere østrogen-relatert kreft, forekom ikke blant noen av deltagerne.

I boken "Mat er Helse" av dr Bjørn Johan Øverbye omtales terapeuters erfaringer med Barbasco Plus med følgende ord: "I arbeidet med boka var dette det mest lovpriste produktet for overgangsalder plager og PMS. Mange kvinner erfarte at jevnelig bruk av Barbasco gav glattere hud, fastere bryster og mer sexlyst. Forbausende nok fremmet det også sexlysten hos menn!! Mange terapeuter brukte dette som tilskudd ved benskjørhet med stor effekt. Man alle hadde erfart at man måtte bruke middelet i minst 3 - 4 måneder før det kom noen effekt!!"

Aldring / Anti-Adring

En meget godt designet italiensk DHEA studie har med tydelighet vist at DHEA hormon tilskudd kan reversere aldringsprosessen. DHEA ble gitt til en gruppe menn med kliniske androgene mangeltilstander i ett år. Ifølge forskerne, opplevde menn som fikk aktiv DHEA hormonbehandling, progressiv forbedring i sinnstilstand, energi og leddsmerter.

En konsekvens av aldring, er nedsatt immunforsvar. Det er vist i en rekke studier at hormontilskudd av DHEA kan gjenopprette immunforsvaret. Det meste av kunnskapen om dette kommer fra er studier gjort på kvinner med SLE (Systemisk Lupus Erythemathossus), ofte referert til som lupus. Studiene viser at DHEA reduserer produksjon av inflammasjonsdannende stoffer. Inflammasjoner er regnet som selve utgangspunktet for autoimmune sykdommer og alvorlige sykdommer som hjerteinfarkt, kreft og nedsatt kognitiv funksjon.

For optimal anti-aldring effekt vil en kombinasjon av Barbasco Plus for optimale DHEA nivår fungere svært godt sammen med ImmiMarine. Dette unike kosttilskuddet kombinerer Omega 3 (kjent for å gi bedre effekt av Barbasco Plus og virker på hud, betennelser og hormonnivået), Omega 6 (Gamma Linolenic Acid / GLA; kjent for å ha anti-aldring egenskaper, reduserer betennelser i kroppen og virker på huden), Omega 9 (godt for hjertet og immunforsvaret), antioksidanter og Wellmune betaglukaner (dokumentert effekt på kroppens medfødte immunforsvar). ImmiMarine er det eneste omega 3 tilskuddet i Norge som er tilsatt Wellmune WGP 1,3 / 1,6 betaglukaner og som dermed har dokumentert effekt på immunforsvaret gjennom en lang rekke kliniske studier. Lese mer om hvor viktig immunforsvaret er for anti-aldring og hvorfor vi anbefaler nettopp ImmiMarine med samme betaglukanene du finner i ImmiFlex for en bedre og yngre alderdom, og ikke minst hva Professor Paul Clayton sier om betaglukanene benyttet i ImmiMarine: Skru Klokken Tilbake med Anti-Aging Hemmeligheten Vår

Livskvalitet og et Lengre Liv

DHEA produksjonen din styrkes ved at du unngår stress, trener, lever på et sunt kosthold bestående av mye grønt og fører en lavkalorisk livsstil. På Okinawa i Japan oppfylles alle de sunne kriteriene til gangs. Her følges blant annet en lavkalorisk tradisjon der man kun spiser seg 80% mett ved hvert måltid. Belønningen er en forventet gjennomsnittlig levealder på godt over 80 år, og verdens høyeste andel av personer over hundre år. Nå ser enkelte forskere en sammenheng mellom den usedvanlige gode livskvaliteten hos de eldre på Okinawa og DHEA hormonet. Innbyggerne på Okinawa har nemlig i gjennomsnitt ca 30% høyere DHEA nivå enn hva man normalt finner hos jevnaldrende befolkning i USA og Europa. Kalorirestriksjon gir økt DHEA produksjon og begge deler øker levealderen i dyreforsøk. Svært mye tyder på at det samme gjelder for mennesker. For oss nordmenn som ikke er vant med kalorirestriksjon kunne appetittregulerende hoodia tilskudd vært et godt alternativ om det ikke ble tatt av markedet. Ellers indikerer nyere forskning at resveratrol fra druer / rødvin kan øke levealderen.

DHEA og Vektkontroll

En spennende fordel med DHEA er dets evne til å forbrenne fett og hjelpe deg i å gå ned i vekt. Samtidig kan DHEA hjelpe deg noe med å bygger opp muskelmassen. DHEA sin evne til å øke fettforbrenning kan bli en av de større oppdagelsene innenfor vektkontroll i senere tid. Denne fett forbrennende effekten ser ikke ut til å være så avhengig av dietter som for det meste er tilfelle med andre vektkontroll og slankeprodukter. 

Mosjon og en sunn livsstil er uansett viktig. Dog er det flott at man oppnår fettforbrenning fra en naturlig substans som også byr på en rekke andre helseeffekter. DHEA hormonet virker og inn på det mest usunne fettet som for mange er det vanskeligste fettet å kvitte seg med, nemlig magefettet!

DHEA hormonet fører ikke til vektnedgang grunnet nedbryting av muskelmasse eller væsketap. Økte mengder DHEA ser derimot ut til å ha en stabiliserende effekt på alle kroppens funksjoner. Kalorier omdannes til varme i stedet for å lagres som fett. Samtidig kan DHEA hjelpe kroppen i å bygge mager muskelmasse. At DHEA hormonet kan bidra med mager muskelmasse har nok mest å si for dem som av ulike grunner har et DHEA nivå som med fordel kunne vært høyere. Friske og yngre idrettsutøvere vil trolig ikke se samme nytten og har heller ikke anledning til å benytte seg av hormontilskudd.

Dr Vincent Glanpapa skriver i en artikkel i bladet ”Muscle Magazine”“DHEA har vist seg å være meget effektiv ved økning av muskelmassen, samtidig som man minsker fettmengden.”

Dr A. Schwartz, en forsker ved Temple University, har nå bevist, uten motspørsmål, hvor effektiv DHEA er for vektkontroll. DHEA sin  evne til å blokkere et enzym som kalles G6PD
(glukose-6-fosfat-dehydrogenas) kan være en av de viktigste oppdagelser i dette århundre for naturlig vektkontroll. Dette enzymet er ikke bare nødvendig for produksjonen av kroppens fettvev, enzymet fremmer også veksten av kreft celler. Ved å blokkere det, kan DHEA hormonet sin evne til å redusere kroppsfett og evne til å beskytte mot kreft bli forklart.

Helseefekter Omtalt i Pressen

Den norske andrologen (spesialist på hormoner), og professor i medisin, Dr Ken Purvis, som selv har deltatt i DHEA forskningen, uttaler i Allers nr 8, 1999: 
”Hormonet (DHEA) påvirker flere vekstfaktorer i blodet som igjen virker på muskler, ledd og sener og bidrar til at man gjenvinner styrke…”
”... blant DHEAs mest fascinerende egenskaper er at de synes
å nøytralisere de nedbrytende virkningene fra binyrenes stresshormoner …”

”… hos mennesket styrker DHEA immunsystemet og reduserer depresjoner..”
” … vi vet at menn med lavt DHEA nivå i blodet dør tidligere enn menn med høye nivåer…”
”... Dette er med andre ord det hormonet som helt uten bivirkninger påvirker vekstfaktorene i blodet. På mange måter er dette å gi kroppen tilbake et hormon som av ukjente årsaker forsvant…”

En av verdens ledende forskere på DHEA, den franske professor Etienne Emilie Baulieu, sier i Allers nr. 14, 1999:
”… vi kan med sikkerhet si at hormonet påvirker aldringsprosessen, fremfor alt hjernefunksjon, muskelstyrke og motstandskraft mot en rekke sykdommer..”
”… et stort antall studier viser en klar sammenheng mellom
lave DHEA nivåer i blodet og en rekke alvorlige sykdommer…”

”… det viktigste aspektet ved dette arbeidet er likevel ikke livslengden i seg selv, men livskvaliteten…”

Utdrag fra artikkel om Sjøgrens Syndrom i bladet Revmakontakt av overlege Dr Med Hans-Jacob Haga: ”En ny svensk undersøkelse har vist at Sjøgrens-pasienter har lav mengde av hormonet DHEA-S i blodet. Dette hormonet
lages i binyrebarken og går populært under navnet "foryngelseshormonet". DHEA-S er forbundet med generell velvære, ungdom og vitalitet, og er mye omtalt i ukepressen.

Lave verdier av dette hormonet, slik som man ser ved Sjøgrens syndrom, er forbundet med depresjon, lav selvfølelse, og ikke minst uttalt tretthet. Det har derfor vært spekulert på om mange av de vanligste plagene ved Sjøgrens syndrom kanskje kan skyldes lave verdier av dette hormonet.”

Dr Michael Freedman, Chief of Geriatric Medicine hos NYU Medical center, sier at “DHEA er som et “foreldre-hormon”, når det reduseres som det gjør ved aldring, får det og en rekke andre hormoner til å redusere sine nivåer.”

Dr John Nestler fra Medical College of Virginia: ”Når mennesker blir elder, blir vi fete, får kreft og hjertelidelser, og kolesterolet går opp. Alt som skjer med oss motvirkes hos dyr ved å gi dem DHEA.”


Forskere sier at DHEA hormonet kan være gunstig for å:
- Lindre plager i forbindelse med overgangsalderen
(DHEA kan ofte erstatte østrogenbehandling hos kvinner).
- Minske muligheten for hjerte- og karsykdommer.
- Lindre plager ved stress og depresjoner.
- Gi mer energi og generell livskvalitet
- Forhindre / lindre premenstruelle plager
- Beskytte mot infeksjoner, virus og bakterier
- Hemme fettproduksjon / bygge opp muskelmasse
- Lindre reumatiske lidelser
- Forebygge kreft
- Forebygge / reversere noen former for diabetes
- Forebygge Alzheimers, demens og andre senil-relaterte tilstander
- Lindre MS (multiple sklerose) plager
- Bygge opp benstrukturen / forebygge osteoporose
- Gi økt vitalitet
- Øke sexlysten
- Leve lenger med HIV
- Lindre plager ved Parkinssons
- Øke hjernefunksjonene
- Øke immunforsvaret
- Gi bedre hukommelse
- Bedre hudkvaliteten
- Revitalisere eggstokkene og bli gravid

Listen over mulige helseeffekter kunne etter alt å dømme vært enda lengre. Grunnen til at DHEA hormonet har en så omfattende virkning på vår helse og livskvalitet kommer trolig av DHEA sine egenskaper som et ”forhormon”. Ved et optimalt DHEA nivå kan kroppen omdanne DHEA til de hormonene kroppen til en hver tid har behov for. Denne gunstige stimuleringen av hormonbalansen ser ut til å gi kroppen en helt unik mulighet til å helbrede seg selv!

Best effekt med DHEA oppnås dog med litt egeninnsats. Tilstreb optimal væskebalanse og varier kosten med mye frukt, grønt og fet fisk. Suppler gjerne med et naturlig multivitamin preparat, samt et godt omega3 tilskudd. Slik sikrer du at kroppen din er i stand til å hente ut mest mulig av de potensielle helseeffektene et økt DHEA nivå ofte medfører.

De aller fleste rapporter som fremlegges om DHEA er svært gode. Riktig nok har noen nyere studier konkludert med at det er liten helsegevinst å hente med kjemisk DHEA. De fleste DHEA studiene er stort sett lett tilgjengelig over internett, se: www.ncbi.nlm.nih.gov


PS! Utvis forsiktighet ved bruk av syntetisk DHEA og konsulter din lege.
Vi anbefaler IKKE bruk av kjemisk DHEA på egen hånd selv om helseeffektene kan se forlokkende ut. Barbasco Plus vil i følge terapeuter være det beste valget fordi kosttilskuddet kun stimulerer kroppens naturlig prosesser ved å virke styrkende på binyrene. På den måten regulere kroppen alt selv og man motvirker ikke kroppens egen hormonproduksjon, slik de fleste kjemisk hormoner gjør. Det er også et spørsmål om lovlighet siden man kan fritt kjøpe Barbasco Plus til eget forbruk, mens DHEA er forbudt og har ført til flere anmeldelser som har blitt omtalt i norsk presse.

 

Del denne siden

 
 




Helene Lange (1848-1930) Deutscher Lehrerinnenverband (Tysk lærerinneforbund), og sammen kom disse foreningene til å dominere tyske kvinnebevegelse fram til 1895, da Bund Deutscher Frauen (Tysk kvinnef1xMXKr forbudt for kvinner å være med i det politiske livet i Tyskland, var de tyske kvinneorganisasjonene meget forsiktige, og førte en konservativ linje. En stemmerettsforening ble ikke stiftet før i 1902. Det var Deutscher Verband für Frauenstimmrecht (Tysk forbund for kvinnestemmerett). I 1904 stiftet tysk-jødiske Bertha Pappenheim (1859-1936) Jüdischer Frauenbund (Jødisk kvinneforbund).

Franske kvinner dannet Associations pour le droit des femmes (Foreningen for kvinners rettigheter) i 1870, ledet av forfatteren Maria Deraismes (1828-1894) og Léon Richer.

I Norden ble Dansk Kvindesamfund stiftet i 1871. I 1884 ble både det svenske Fredrika-Bremer-Förbundet, Norsk Kvinnesaksforening og Finsk Kvinneforening stiftet, mens Den islandske Kvindeforening ble stiftet i 1894. De nordiske foreningene inspirerte hverandre og hadde god kontakt fra starten av.

I Nederland ble Vrije Vrouwenvereeniging (Fri Kvinneforening) opprettet i 1889.

Land i Øst- og Sør-Europa fikk ikke egne organisasjoner før etter århundreskiftet, og da dreide det seg om små og ofte mannsdominerte foreninger. Disse landene hadde kommet kortere i moderniseringsprosessen, hadde mer autoritære regimer, og i tillegg hadde kirken stor makt. I Italia ble paraplyorganisasjonen Unione femminile nazionale (Nasjonal Kvinneunion) stiftet i 1905. I Spania oppsto ikke en feministisk kvinnebevegelse før etter Francos død i 1975. 

Foreningene forholdt seg til ulike saker, avhengig av nasjon, men tre hovedområder var felles for alle: skolegang og utdanning, rettigheter for kvinner i ekteskapet, samt arbeidsplasser, rett til stillinger og bedre lønn for de ugifte kvinnene. Overalt gikk altså kvinner i første omgang ut med krav om sivile og økonomiske rettigheter.

På slutten av 1800-tallet kom sedelighetssaken og kampen mot prostitusjon på dagsorden i flere land. I USA og England ble krav om politisk likestilling i form av stemmerett tatt opp alt i 1860-årene, men i andre land startet ikke stemmerettskampen før omkring 20 år senere. Da fikk den til gjengjeld stor oppmerksomhet, og ble den viktigste saken på dagsorden.

Undervisning i barneskolen var som regel kjønnsdelt, med ulik fagkrets for gutter og jenter, eller de gikk på ulike skoler. På nivået etter barneskolen var det egne pikeskoler. Disse kunne ha høy kvalitet, men de fikk ikke undervise i fag som ga adgang til universitetene, for eksempel latin og matematikk.

I noen land ble gutteskolene etter hvert åpnet for jenter, og i enkelte land startet pionerer skoler med felles undervisning. Et eksempel er norske Ragna Nielsens skole. Andre steder la pikeskolene om pensum, slik at jentene kunne ta fag som ga grunnlag for universitetsstudier. Her var tyske Helene Lange en pioner. Universitetene åpnet stort sett dørene for kvinner i perioden mellom 1863 (Frankrike) og 1904/1909 (Tyskland).

Gifte kvinner var umyndige. Ektemannen hadde rett til å bestemme over dem i alle forhold, også seksuelle. Barna tilhørte mannen, og hvis han flyttet eller skilte seg, hadde han rett til å ta dem med seg. Kvinner fikk ikke råde over egen inntekt og formue, og kunne ikke ta seg arbeid utenfor hjemmet hvis ikke mannen samtykket.

Målet for kvinneforkjemperne var ikke å oppløse ekteskap eller skape like roller for mann og hustru, men å få slutt på mannens absolutte hegemoni. Dette var et brudd med urgamle tradisjoner. Kampen var hard, og resultatene vidt forskjellige i de ulike landene. I Storbritannia fikk for eksempel gifte kvinner råderett over egen inntekt og formue i 1882.

I Norge fikk kvinner rett til å bestemme over sin egen inntekt i 1888, mens mannen med noen unntak hadde råderett over formuen frem til 1927.

To kvinnelige tekstilarbeidere i streik under "Uprising of the 20,000" i februar 1909 i New York.

Streik av Bain News Service. Falt i det fri (Public domain)

Ugifte middelklassekvinner som ikke kunne forsørges av familien, kunne i første del av 1800-tallet ta arbeid enten med søm eller som guvernanter. Under moderniseringsprosessen fikk de flere muligheter. Mange kvinner ble næringsdrivende, som regel med ganske små bedrifter. Et stort antall ble lærerinner, andre ble sykepleiere, og mange jobbet i banker, på kontorer og i butikker. Alle typer arbeid var dårligere betalt for kvinner enn for menn. I Norge var hovedregelen at kvinners lønn var omtrent halvparten av menns lønn.

Kvinnebevegelsen krevde både tilgang til flere yrker, høyere lønn og rett til å oppnå stillinger som var bedre betalt. Denne kampen hang nøye sammen med kravene om bedre utdanning for kvinner.

Sedelighetskampen startet i Storbritannia mot slutten av 1800-tallet. Den var en reaksjon på en dobbeltmoral som krevde kyskhet og monogami av kvinnene, men tillot at menn hadde flere seksuelle forhold eller brukte prostituerte. Deltakerne forlangte «moral purity» (sedelighet) fra